I den romersk-katolske kirke, for eksempel, blir helgener æret som individer som har utvist ekstraordinær hellighet og har blitt anerkjent av kirken som å være i himmelen. Mens Kirken lærer at helgener kan gå i forbønn hos Gud på vegne av de troende, er det til syvende og sist Gud som utfører mirakler, ikke de hellige selv. Prosessen med å anerkjenne en person som en helgen innebærer en streng undersøkelse av deres liv, dyder og påståtte mirakler, som må dokumenteres nøye og verifiseres før individet kan bli offisielt kanonisert.
I noen protestantiske tradisjoner, som for eksempel evangelisk kristendom, er det mindre vekt på æren av helgener og større vekt på det direkte forholdet mellom Gud og den enkelte troende. Som sådan kan noen protestantiske kristne se på begrepet mirakler utført av helgener som unødvendig eller ubibelsk, og tror at mirakler er Guds eneste privilegium.
I den østlige ortodokse tradisjonen har helgener en betydelig rolle i de troendes åndelige liv. De antas å ha et nært forhold til Gud og blir sett på som forbedere og hjelpere på veien til frelse. Mens den østlige ortodokse kirken anerkjenner forekomsten av mirakler, er det til syvende og sist Guds nåde og kraft som anses som ansvarlig for disse hendelsene, snarere enn de hellige selv.
Oppsummert, mens noen kristne kan tro at helgener kan utføre mirakler, varierer den nøyaktige arten og omfanget av denne evnen mellom forskjellige kristne tradisjoner og kirkesamfunn. Til syvende og sist er troen på mirakler basert på tro og forståelse av Guds inngripen i menneskelige anliggender.