Tidlig historie:
I antikken hadde mange kulturer positive syn på hekser. For eksempel, i den gamle egyptiske religionen, ble hekser ofte sett på som healere og beskyttere, og ble assosiert med gudinnen Hekate. I antikkens Hellas og Roma ble hekser ofte sett på som kloke kvinner eller orakler som kunne kommunisere med gudene.
Middelalder og heksejakt:
I løpet av middelalderen i Europa skjedde det et dramatisk skifte i holdninger til hekser. Kristendommens fremvekst og den katolske kirkes innflytelse førte til en økende tro på eksistensen av en dualistisk verden, hvor det var en konstant kamp mellom godt og ondt. Hekser ble sett på som på linje med ondskapens krefter, og ble assosiert med kjetteri, hedenskap og djeveltilbedelse. Denne perioden så intens forfølgelse av hekser, noe som førte til de beryktede heksejaktene som resulterte i tusenvis av menneskers død.
Opplysningstiden og rasjonalisme:
Opplysningstiden på 1700-tallet brakte en økning i rasjonalisme og skepsis, som utfordret den tradisjonelle troen på hekseri og overnaturlige krefter. Dette førte til en nedgang i forfølgelsen av hekser, da folk begynte å se på dem som folkehelbredere eller overtro i stedet for ondsinnede vesener.
Moderne syn og nyopaganisme:
I moderne tid har det vært en gjenoppblomstring av interessen for hekseri og hedenskap. Mange praktiserer moderne hekseri som en form for åndelig uttrykk, selvstyrking og naturbasert religion. Disse utøverne omfavner ofte de positive sidene ved hekseri, som urtemedisin, helbredelse og åndelig vekst.
Samlet sett har oppfatningen av hekser gjennomgått betydelige endringer gjennom historien, fra å være respekterte healere i antikken til å bli forfulgt i løpet av middelalderen, og deretter utviklet seg til en mer nyansert og variert forståelse i moderne tid.