1. Anklager og vitnesbyrd:
– Anklager fra andre personer som hevdet å ha vært vitne til eller blitt skadet av hekseri ble ofte ansett som bevis.
– Vitnesbyrd fra «eksperter», som selverklærte heksefinnere eller religiøse autoriteter, hadde vekt i å påvirke utfallet av rettssaker.
2. Fysiske karakterer:
- Den siktede kan bli undersøkt for fysiske tegn knyttet til hekseri, for eksempel "heksemerker" (føflekker, fødselsmerker eller uvanlige lyter) som ble antatt å være djevelens merker eller tegn på en pakt med djevelen.
3. Prøvelser og prøvelser:
– Prøvelser, som svømmeprøver eller å holde varme gjenstander, ble brukt for å fastslå skyld. Hvis tiltalte sank i vannet, ble det ansett som bevis på uskyld, mens det å holde seg flytende ble sett på som bevis på hekseri.
4. Tilståelse:
– Tilståelser innhentet ved tortur eller psykisk press ble ofte brukt som bevis mot tiltalte.
5. Tilknytning til hekseri:
– Koblinger til hekseri, som å eie bøker om magi eller praktisere mistenkelige ritualer, kan betraktes som bevis.
6. Spektralbevis:
– I noen tilfeller ble spektralbevis godtatt, der vitner hevdet å ha sett tiltalte i åndsform forårsake skade eller drive med hekseri.
Det er viktig å merke seg at disse metodene ikke var basert på vitenskapelige eller rasjonelle resonnementer, men på overtro, frykt og fordommer. Bevisene som ble brukt var ofte subjektive, upålitelige og utsatt for manipulasjon, noe som førte til en rekke urettmessige overbevisninger og urettferdigheter.