Havfruene beskrives som "Jeg burde ha vært et par fillete klør/ som slengte over gulvene i stille hav." De er avbildet som skapninger som bor i en verden som er både ekte og uvirkelig, en verden som eksisterer utenfor det menneskelige samfunn og konvensjoner. Denne verdenen er både forlokkende og skremmende for Prufrock, som føler seg fanget i sin egen verdslige tilværelse.
Havfruene representerer også Prufrocks ønske om å flykte fra overfladiskheten og tomheten i omgangskretsen hans. Han lengter etter noe mer autentisk og ekte, noe som kan berøre sjelen hans og gi ham en følelse av hensikt.
Til syvende og sist representerer havfruene det uoppnåelige idealet som Prufrock søker gjennom hele diktet. De legemliggjør hans lengsel etter et liv som er fylt med skjønnhet, lidenskap og mening, et liv som er fritt fra samfunnets og selvets begrensninger.