Prosedyren ble utført i en offentlig vannforekomst, for eksempel en elv eller en innsjø. Den siktede personen ville bli tatt av klærne og bundet til et tau. De ble deretter kastet i vannet. Hvis de fløt, ble de erklært uskyldige. Hvis de sank, ble de erklært skyldige.
Float-sink-metoden ble ansett for å være en pålitelig måte å avgjøre skyld eller uskyld fordi det ble antatt at Gud ville gripe inn for å beskytte de uskyldige. Prosedyren var imidlertid også kontroversiell, og den ble til slutt avskaffet i de fleste europeiske land på 1200-tallet.
Det er en rekke grunner til at float-sink-metoden ble ansett for å være en pålitelig måte å fastslå skyld eller uskyld på. Først ble det antatt at Gud ville gripe inn for å beskytte de uskyldige. Hvis en person var uskyldig, ville de flyte på vannet, fordi Gud ville ikke tillate dem å synke. Omvendt, hvis en person var skyldig, ville de synke, fordi Gud ikke ville beskytte dem.
For det andre var float-sink-metoden basert på observasjonen at de fleste som er uskyldige vil få panikk når de blir kastet i vannet. Denne panikken vil få dem til å streve og blafre, noe som vil få dem til å synke. Motsatt vil de fleste som er skyldige ikke få panikk når de blir kastet i vannet. De vil forbli rolige og sammensatte, noe som vil tillate dem å flyte.
For det tredje ble float-sink-metoden ansett for å virke avskrekkende mot kriminalitet. Trusselen om å bli kastet i vannet og muligens drukning var nok til å fraråde mange mennesker å begå forbrytelser.
Float-sink-metoden var imidlertid også kontroversiell. Kritikere av prosedyren hevdet at den ikke var pålitelig, og at den kunne føre til at uskyldige mennesker ble dømt for forbrytelser. I tillegg var prosedyren ofte grusom og ydmykende.
På 1200-tallet hadde float-sink-metoden blitt avskaffet i de fleste europeiske land. Imidlertid fortsatte den å bli brukt i noen deler av Europa frem til 1700-tallet.