Stjernebildet Vekten ble først katalogisert av den gamle greske astronomen Ptolemaios i det 2. århundre e.Kr. Vektene ble ofte assosiert med gudinnen Dike, personifiseringen av rettferdighet. I gammel gresk mytologi var Dike datter av Zevs og Themis og ble ofte avbildet som å holde et sett med vekter. Vektene ble også assosiert med guden Hermes, som ofte ble vist med en caduceus, en bevinget stav sammenflettet med to slanger, som også var forbundet med balanse og handel.
Babylonsk og sumerisk opprinnelse
Opprinnelsen til stjernebildet Libra kan spores tilbake til gamle babylonske og sumeriske kulturer. Babylonerne omtalte stjernebildet som Zibanu, som betyr "balanse" eller "vekt". Sumererne kalte det Zib-ba-an-na, som antas å bety "himmelens vekt".
Middelalder og renessanseepoker
I middelalderen og renessansen ble Libra ofte assosiert med begrepet rettferdighet og ble ofte avbildet som en kvinne som holder et sett med vekter. På 1500-tallet publiserte den italienske astronomen Johannes Kepler en bok kalt "Astronomia Nova" som foreslo en ny teori om planetbevegelse. I denne boken brukte Kepler stjernebildet Libra for å illustrere ideene sine.
Moderne tid
Stjernebildet Vekten er fortsatt gjenkjent av astronomer i dag og er en av de 12 stjernetegnene. Den ligger på den sørlige halvkule og ses best i vårmånedene. Libra er også hjemmet til Libra Galaxy, en spiralgalakse som ligger omtrent 52 millioner lysår unna Jorden.