I løpet av det første årtusen fvt utviklet kaldeerne et system for himmelobservasjon som inkluderte å dele ekliptikken (banen for solens årlige bevegelse over himmelen) i tolv like seksjoner, hver assosiert med en bestemt konstellasjon av stjerner. Disse tolv seksjonene, kjent som stjernetegn, ble oppkalt etter de fremtredende konstellasjonene de var på linje med.
Babylonerne tildelte symbolske betydninger og egenskaper til hvert stjernetegn basert på deres observasjoner av himmellegemer og deres oppfattede innflytelse på menneskelige anliggender. Dyrekretssystemet utviklet av kaldeerne spilte en avgjørende rolle i deres astrologiske praksis, som innebar å studere posisjonene og bevegelsene til himmelobjekter for å komme med spådommer om hendelser og utfall.
Over tid ble dyrekretsen tatt i bruk og foredlet av andre sivilisasjoner, inkludert grekerne og romerne. Den greske astronomen Claudius Ptolemaios videreutviklet systemet, og det ble etter hvert grunnlaget for vestlig astrologi, som spredte seg over hele verden.
Det er viktig å merke seg at begrepet stjernetegn og astrologi ikke har noe vitenskapelig grunnlag og regnes som en pseudovitenskap. Posisjonene til stjerner og himmelobjekter har ikke direkte innflytelse på menneskelig atferd eller hendelser.