Opprinnelsen til gargoyler kan spores tilbake til gammel folklore og arkitektur, hvor de ble avbildet som groteske eller fantastiske skapninger med åpen munn og vanntuter, som rager ut fra taket eller veggene til bygninger. Vannet som strømmet ut av munnen deres bidro til å forhindre vannskader på strukturen, og deres voldsomme uttrykk og imponerende figurer fungerte som en symbolsk avskrekking for å avverge ondskap.
I middelalderarkitektur, spesielt gotisk arkitektur, ble gargoyler fremtredende som dekorative elementer og beskyttere. De ble ofte plassert på kirker og katedraler, samt slott og viktige sekulære bygninger. Det ble antatt at tilstedeværelsen av gargoyler på disse strukturene ville beskytte innbyggerne mot ond påvirkning, demoniske skapninger og enhver potensiell skade.
Gargoyler var ofte intrikat utskåret med forskjellige monstrøse og groteske trekk, inkludert hoder av mytiske beist, drager, demoner, rovfugler og mer. Disse skremmende uttrykkene var ment å representere et formidabelt forsvar mot åndelige trusler, og deres plassering på sårbare punkter i en bygning ble sett på som et middel til å avverge negative energier eller ondsinnede krefter som kunne søke å komme inn.
Mens troen på gargoyler som voktere mot ondskap i stor grad er symbolsk, fortsetter de å være populære arkitektoniske elementer som hyller tradisjon, folklore og kunstnerisk uttrykk. Deres tilstedeværelse på historiske og moderne strukturer tjener som en påminnelse om den vedvarende fascinasjonen og kulturelle betydningen forbundet med gargoyler og deres symbolske beskyttelse mot ondskap.