Sommersolvervs astrologi

Noen refleksjoner om solverv, betydningen av solen i Krepsen og våre nærme formørkelser i Krepsen og Steinbukken:

* Når solen passerer gjennom den kosmiske porten til krabben, kulminerer den stigende delen av året og vi begynner den lange, langsomme reisen nedover.

* Gamle astrologer assosierte kreftens tegn med åndens eller sjelens nedstigning i materien. Kreftens tegn var også knyttet til skapelsen av kosmos i det berømte "thema mundi"-diagrammet (oversikten over kosmos' fødsel).

* Kreftens motsatte tegn, Steinbukken, styrt av Saturn, ble dermed assosiert med kroppens død og sjelens avgang tilbake til det åndelige riket ved vinterens inngangsport.

* Interessant nok, akkurat som krabber smyger seg sidelengs og bakover for å bevege seg fremover, begynner solen ved sommersolverv å bevege seg bakover for første gang i solåret, på vei mot sør etter at den har snudd ved inngangen til krabben.

* De etymologiske røttene til ordet for «krabbe» på gresk relaterer seg også til ideen om «å skrape, tegne og skrive». Og selvfølgelig i mange eldgamle tradisjoner finner nedstigningen av himmelsk kunnskap, som åndens nedstigning til en materiell form også assosiert med kreft, sin form i åpenbarte læresetninger, mantraer, matematikk, tall, glyfer, grafer, etc.

* Noen sier at klørmerkene til krabben sett i sanden ligner gudenes skrift, og at klørne representerer naturens blyanter eller penner.

* Ikke overraskende var Krepsens regjerende planet, Månen, knyttet til Hermes/Thoth, som var en hellig oversetter, skriftlærer og lærer i himmelsk kunnskap. Månen er et reflekterende lys som bærer kunnskapen om originalen, kunnskap om guddommelighet, kunnskap om ånd og erindring om vår opprinnelse.

* Et av de viktigste arketypiske kallene til de som er født under krabbens tegn, eller med fremtredende planeter i krabben, er derfor å huske. Minne er ofte knyttet til ting som nasjon eller stat, å huske flagget, å huske de som døde, å huske de som tjener, eller til familie, å huske våre forfedre, å huske våre familiebånd, å tjene de vi deler røtter med , eller til et eller annet fellesskap, mine venner, min stamme, mitt folk. Men i den grad vår erindring alltid er knyttet til midlertidige materielle betegnelser, som kroppen, staten, nasjonen, familien, politiske partier vi tilhører, hashtags vi elsker, twitter-håndtak vi blir kjente etter, identitetskategorier vi klamrer oss til med våre stålsatte. hvite tang, så er vi skapninger som beskyter oss fra verden, ironisk nok forherdet av kulturens endeløse krav, gjort Saturnine og skorpeaktige, herdet som røser av kroppens grep om sjelen.

* For å huske vår kilde, det store kjærlighetshavet som vi kommer fra, er vi pålagt å holde kontakten med det faktum at nedstigningen til denne materielle verden også fører til glemsel. Vi husker feil ting og glemmer det viktigste. Ved å gjøre det, blir vi til slutt ført tilbake gjennom koøyen til Saturn og Steinbukken, vintersolverv, hvor vi forlater kroppen og får den samme tidløse sjansen til å vende tilbake til den åndelige verden. Hvis vi ikke husker vår sanne natur, som så mange mystiske og til og med sjamanistiske tradisjoner forteller oss, så kommer vi ikke forbi månens sfære, og dermed går vi tilbake gjennom koøyet til krabben for å ta en annen kropp, en ny sjanse å huske vår sanne natur.

* For eksempel assosierte egypterne Kreft med skarabébillen, som bærer en ball med møkk, av resirkulert materialitet, for å gjøre sitt hjem med. Faktisk har ny forskning vist at visse arter av møkkbiller bokstavelig talt vil stå på toppen av en kule med avføring og se opp på stjernene for å hjelpe dem med å rulle møkkballen i riktig retning. De vil faktisk bruke stjernene og melkeveien til å orientere seg fordi det også er vanskelig å rulle en ball i en rett linje.

* På samme måte er vi født inn i resirkulert materialitet, født inn i en sfære av resirkuleringsting, og den beste sjansen vi har for å finne veien hjem er å stå på toppen av akterdekkballen vår for å få litt veiledning fra stjernene før vi prøver å rulle drittballen vår hjemover!

* Et av ordene for skarabee på det egyptiske språket er "Khprr", som også er løst relatert til ordet "keeper", og kan indikere ideen om at skarabeen er en "holder" av det den griper tak i. På samme måte har krabben lenge vært assosiert med å samle, hamstre og oppbevare ting.

* Det er også fascinerende å tenke på at eldgamle mystikere trodde at vi er "beholdt" av gudene, som bokstavelig talt kompromitterer kroppene våre (Zeus er leveren, Cronus knoklene, etc.). På en måte, selv om ånden/sjelen okkuperer en kropp, blir ånden/sjelen også grepet, grepet, holdt av en kropp. Derfor, i likhet med helten Herakles, hvis helbredelse blir grepet og klemt av Karkinos, krabben (som blir stjernebildet Kreft), blir vi bedt om å dominere, knuse eller drepe den egoiske karakteren som ville forsøke å tilrane seg tronen til det høyere selv.

* Etter at Herakles drepte krabben, ved å knuse den med foten, plasserte Hera Karkinos i stjernene for dens tjeneste, og dette er stjernebildet Kreft.

* Tross alt tjener egoet vårt en hensikt. Kroppen vår tjener en hensikt. Den materielle verden tjener en hensikt. Og derfor er det ingenting som prøver å holde, klamre seg til eller gripe oss i denne verden som ikke til syvende og sist, om ikke på mystisk vis, er i tjeneste for sjelen og i tjeneste for guddommelighet.

* Både biller og krabber lever også ved månen. Noen biller lever seks måneder under jorden og seks måneder over, i forhold til den mørke og lyse halvdelen av året. Enkelte møkkbiller føder også i forhold til Månen. Krabber lever på samme måte i nært forhold til Månen og dens kontroll over tidevannet.

* På samme måte er vi mennesker født gjennom mødre hvis kroppssyklus vokser og avtar som månen, i rytme med månen.

* Så når vi passerer gjennom inkarnasjonsporten, er det et godt tidspunkt å huske kilden vår. Å huske det himmelske manuset. Det er også et godt tidspunkt å legge merke til alt som griper oss, alt vi har hamstret og samlet i en ball av resirkulerte illusjoner. Kan vi løsne grepet nok til å huske sjelen, og sjelen til vår sjel, vår kilde?

* Med formørkelser som kommer i Kreft og Steinbukken neste måned, nærmer det seg en rekke kraftige leksjoner.

* På den ene siden peker solformørkelsen i Krepsen 2. juli på et kraftig fødselsøyeblikk. Dette er en solformørkelse som skjer i den kosmiske og vannrike porten til fødselen. Men hva slags fødsel vil det være, og vil denne fødselen vikle oss ytterligere inn, eller vil vi finne en måte å reorientere oss etter stjernene og ved hjelp av melkeveien?

* Hva bruker vi for å skape følelsen av «hjemmevære» i verden? Er det ekte, eller er det noe vi klamrer oss til av frykt? Er det ekte melk, ekte næring, ekte nektar, eller er det bare enda et kunstig søtningsmiddel?

* Så, når måneformørkelsen 16. juli inntreffer, vil vi få besøk av månens skygge, den mørke siden av månen, den harde steinen uten dens reflekterte lyse side av månen...Saturn, dødens planetariske herre, hersker over Steinbukken, tegnet på vintersolverv.

* Bruker vi makt mot nødvendighet? Prøver vi å skape separasjon kunstig eller med for mye kraft? Har vi åpnet oss for å "la det myke dyret i kroppen vår elske det de elsker?"

* Når avslutninger kommer, og det alltid gjør, kan vi gi slipp på grasiøst, fylt med det myke og fjerne lyset fra andre verdener? Kan den fjerne mystikeren, Saturn, kalle oss til et dypere indre, en ensomhet som er fylt med subtile, stille lys?

* Fødsel og død er konstant i denne verden, en svingdør bygget inn i selve stjernene, og likevel vil disse formørkelsene bringe spesielt sterke fødsels- og dødsopplevelser fordi de bringer tankene til de vanskeligste eller mest stabile strukturene i våre liv, så vel som delikat, rosa liv holdt inne.