I dag tenker jeg på min datter og min kone, min bestemor, min mor og min søster, mine søskenbarn, min svigermor og alle mine adopterte tanter og søskenbarn fra min kones side av familien. Livet mitt har blitt vevd sammen og støttet og elsket så enormt på grunn av disse vakre, sterke og intelligente kvinnene. Ingen skal behandle kvinner urettferdig, og ingen skal bruke makt til å utnytte eller skade et annet menneske, punktum.
Så i dag, en meditasjon på månen i høst...
Antiochos fra Athen, en tidlig hellenistisk astrolog, skrev:«Og igjen, hvorfor sies det at på stedet der Månen er opphøyet, er det ingenting som er deprimert; og der månen er deprimert, der er ingenting opphøyet? Vi sier at det er fordi månen er alles formue. Og den som lykken opphøyer, kan ingen deprimere; mens den som lykken trykker ned, er ingen i stand til å opphøye.»
Først bør vi spørre oss selv hvorfor tidlige astrologer så på Månen som "alles formue?" Svaret er komplekst. Månen ble sett på som planeten nærmest jordens rike (kalt undermåneriket), og som sådan var hun en slags ambassadør for jordiske anliggender. Jordiske anliggender i seg selv er styrt av prinsippet om forgjengelighet og endring. Vi lever i en verden av å bli til og forgå. På samme måte trodde mange tidlige astrologer, til en viss grad påvirket av platonisk tenkning, at den materielle verdenen med å bli til og forgå reflekterte (som Månens reflekterende lys) det som var essensielt, evig, uforanderlig og guddommelig.
Månen er dermed et kraftig symbol for vår hverdag her på jorden. En verden hvor det høye gjøres lavt og det lave gjøres høyt, gjentatt og gjentatt. Månen er den raskeste planeten, den hvis ansikt er i konstant endring, og den hvis breddegrad, over og under ekliptikken, også endres raskest. Månens reflekterende lys minner om noe originalt, noe ubeskrivelig, noe her og der og likevel flyktig, like raskt forsvinner som det dukker opp.
Månen reflekterer svangerskapet når ansiktene hennes endrer seg hver måned, og hun samler hele tiden lyset fra de andre stjernene og sprer dem. Hun er historiefortelleren, nettveveren og livets biomatrise.
Hun er det faktum at sjelen vår, og verdens sjel, inneholder noe dypt og livsviktig samtidig som den hele tiden forsvinner eller gjemmer seg bak hverdagens svingninger. Hun nærer sjelen ved å huske dens essens hele tiden ... reflekterer tilbake og ser fremover samtidig gjennom sine mange applikasjoner og separasjoner til de andre stjernene. Hun var knyttet til begrepet «pronoia» av de tidlige greske astrologene … den meningsfulle konspirasjonen og rekkefølgen av hendelser … noe sånt som forsyn.
Som formue representerer månen også forestillingen om at ingenting skjer "med oss", men at alt som skjer reflekterer det vi allerede er, det som allerede er. Slik sett er hun morens omfavnelse, fra livmor til grav.
Når månen faller, er ingen andre planeter opphøyet. Vi sier dette fordi hun er altings formue, og det som er falt kan ikke endres, men bare omfavnes, holdes og aksepteres. For hun vet at også dette er barnet verdt å holde. Dette er også livet verdt å leve. Også dette er helliggjort. Dette er også noens barn i nød. Dette er ikke det brennende jaet til en halleluja-predikant, som heroisk trasker opp bakken til Golgata og overbeviser menighetene om at det vil være verdt det å dø kjempende, men snarere gudinnens regnbuefargede fødselsveer, nettene med søvnløshet hun utholder. mens den lille sparker og snur henne på vrangen. Her i Skorpionens Mars-svarte er denne gudinnen mer en antihelt. Hun lider ikke for en sak, hun lider for livets svakhet, som ikke har noen årsak eller mål utover seg selv. Nødvendighet å skape en påtvunget tapperhet. Livet som krever smerte som den vaklende lunten eller flintslaget som går foran og vakler, vakler foran lyset...alltid primal og alltid eksisterende før og etter det vi tror livet skal leves FOR. Her venter hun og her vet hun at også dette skal gå over. Her venter hun og her vet hun, denne vaklende lunten kan ikke stå i fred.
Men gjør ingen feil, også dette skal passere er ikke passivitet. For når jordmødrene kommer i hundretusenvis, er fødselen for hånden. Og selv om ingenting kan reise opp det som formuen har kastet ned, vet hun at det vil komme en tid hvor det som har blitt kastet vil bli løftet opp igjen.
Bønn:Måtte gudinnen være med oss. Måtte vi huske og pleie sjelens liv, i gode og dårlige tider.