Jeg befinner meg midt i en utrolig vanskelig dag i går. Kinnene mine er varme, hodet mitt er varmt, hjernen min er varm, datteren min skriker, min kone er syk, og for å gjøre vondt verre har varm olje nettopp eksplodert fra en stekepanne på armen min og det er små små blemmer som allerede har dannet seg her og der som forbanna vannkopper. Ting kunne ikke føles verre. En rød kardinal banker fortsatt på vinduet mitt, og jeg tenker:«Kom igjen, dø! Den som skal dø, bare fortsett med det. Eller hvis du er en ånd, bare fortell meg hvem du er og hvorfor du er her. Jeg har ikke tid til det uopphørlige tapp, tapp, banking på vinduet mitt hele dagen lang. Du har gjort dette i en uke!»
Så plutselig tar jeg meg selv. Blikket mitt trekkes oppover. Det er midt på dagen, og det eneste bokstavelig talt over meg er takviften, men jeg kan se nattens svarte klær og en enkelt rød stjerne:Ares. Krigsguden holder et varmt spyd av jern. Så ser jeg spydet stukket ned i en seng med glødende kull. Så dukker den opp og lyser. Så ser jeg Mars bevege seg bakover gjennom himmelen, retrograd.
Jeg sukker lettet. For selv om alt i verden brenner, kan jeg se Gud, gjennom en av hans guddommelige utsendinger, krigeren, stå der på kjøkkenet mitt, reise seg ut av armen min som rødglødende hallelujaer. Jeg kan se Gud, vårens kardinalpigg, banke mot vinduet mitt som en voldsom rød soldat. Jeg kan se Gud snakke gjennom datterens tårer, som en brennende elv av tunger. Jeg kan se Gud, hoste ut ravvåkne virus og sykdommer av alle slag på jorden, men også stå inn som renselsesfeberen.
Jeg skjønner at jeg fortsatt stirrer på takviften. Jeg ler høyt, og i et kort øyeblikk kunne jeg sverge at jeg hørte Mars hviske til meg:«Tenk ikke at jeg kom for å bringe fred inn i landet, jeg kom ikke for å innføre fred, men et sverd.»
Ja, tenker jeg med meg selv. Det også. Og mens jeg tørker armen med litt aloe sier jeg «Amen. Takk for at du lærte meg språket i dine himmelske riker. Takk for freden som overgår forståelsen.»