Husk at arketyper som Jupiter og Saturn ikke eksisterer eller uttrykker seg i et vakuum, husker ideen om at vi ofte polariseres av dynamikken mellom disse arketypene når de forholder seg gjennom firkanter og motsetninger spesielt kan vi observere noen av følgende viktige mønstre.
* Arketypene til de rike og de fattige, eller de grådige og de trengende, eller de for mye og for lite, konkurrerer akkurat nå. Det er viktig å huske at der det er det ene, finnes det det andre.
* Der det er noen revolusjon som oppfatter ting i form av fundamentale polarisasjoner som må snus eller snus kraftig på hodet, slik som 99 % og 1 %, er det også faren eller aromaen av dogmer.
* Når overgrep fra en base av mennesker finner sted, er det ofte en utveksling av misunnelse og harme. Når velstående mennesker ser på middelklassen som en trussel mot deres rikdom og makt, bygger det en syk form for harme. På den annen side når fattige eller middelklasse mennesker ser overklassen BARE i form av grådighet eller rikdom, der finner vi misunnelse.
* Det kreves å ha noe for å gi noe, og det krever å gi noe for å ha noe virkelig verdifullt … dette er en leksjon som strekker seg langt utover penger, makt eller privilegier.
* Ungdomsidealer kan fungere som et altfor strengt hinder for sin egen materielle fremtid, mens alderdom kan umodent klamre seg til barnslige ting fra fortiden.
* Inkrementalisme er en form for revolusjon som ofte er blottet for ånden som gjør eventuelle inkrementelle endringer vesentlige, mens radikale fremskritt i stilen kan være livlige, men mangler forenende eller langvarige effekter.
* Å nevne eller fremheve sammenhengen mellom disse arketypene kan kvele nødvendigheten av polarisering for fremgang eller vekst. Å ikke nevne dem kan øke naiv polarisering som bare utdyper allerede eksisterende polariseringsforhold.
* Donald Trump og Bernie Sanders er de samme. Ted Cruz og Hillary Clinton er de samme. Demokrater og republikanere er de samme. Nei!! Nei, ingenting av dette er sant i det hele tatt. Dette er defaitisme.
* Det demokratiske partiet trenger en revolusjon. Nei. Vi må gjøre unna fester alle sammen. Still opp som tredje kandidat.
* Partiets system er rigget, så la oss ta det over så det er i vår favør. Hvem sin tjeneste. Folkets gunst! Hvem er folket? Alle bortsett fra etablissementet, eller alle som ikke er enige med oss. Hvilket parti snakker vi om her, demokrat eller republikaner? Både! Aldri. Det som skjer på den republikanske siden er HELT forskjellig fra det som skjer på den demokratiske siden. Nei, nei det er det ikke!
Jeg er målbevisst dramatisk og overforenkler eller overforenkler disse arketypiske dynamikkene, slik at vi kan se dem i spill tydeligere. Spørsmålet herfra blir:"Så hva gjør vi med noe av dette?" Og jeg antar at svaret kommer ned på om du tror "vi" gjør noe i utgangspunktet. Er det mulig at vi rett og slett blir levd av arketypiske krefter? Er det mulig at denne dynamikken ganske enkelt er menneskelige karikaturer av strømningene til Tao? Eller er det vår oppgave å finne en syntese ... for at en "tredjedel" skal dukke opp på jungiansk vis fra brannene til disse polaritetene? Jeg har absolutt ikke svaret, men min tro forteller meg å leve etter disse spørsmålene i stedet for å trekke meg tilbake fra dem. Min tro forteller meg å være forsiktig så jeg ikke blir sugd av denne dynamikken … for å være reflektert, innsiktsfull, engasjert, ydmyk og sjenerøs.
Noen ganger når jeg blir overveldet av alt dette på mitt eget personlige nivå (bare for å avsløre hvor jeg er personlig med alt dette – å late som om jeg ikke er involvert ville være uoppriktig) Jeg zoomer ut og tenker på det faktum at solen vår en dag vil dø. Så hva betyr noe av dette? Andre ganger når jeg føler meg uengasjert, bedøvet til virkeligheten av lidelse og behovet for endring i meg selv eller verden, som om jeg har blitt et svart hull, så lager jeg en liste over ting jeg kan gjøre, basert på det sanne nord i mitt hjertes kompass, og jeg lot det samme synet av solen, nå fullt levende ved middagstid, kaste meg ut i en slags handling eller konstruktiv respons.
Jeg ser noen ganger dette veldig vanlige, veldig menneskelige, frem og tilbake mellom idealisme og realisme, fatalisme og radikal fri vilje, som et bilde på den åndelige middelklassen. Og i mitt eget sinne, min egen frustrasjon, ser jeg ekstremt høylytte former for åndelig eller politisk idealisme som favoriserer den ene siden fremfor den andre som en slags 1% av sin egen...en eliteklasse av new age-høylytte munner som står på scenen med en megafon mens han slo den åndelige middelklassen konkurs. Hvis jeg er ærlig, så er jeg misunnelig på kraften til ekstreme overbevisninger, selvtilliten til posisjon eller stemme. Jeg er personlig aldri SÅ sikker på noe … og det er fristende å tenke på at det som vil gi livet mitt dens dypeste mening er visshetene jeg ennå ikke har godt nok. Selvfølgelig ville det være like fristende å tro at min dypeste mening finnes i usikkerheten min ... men problemet er at jeg ikke engang er så sikker på mine usikkerheter. Så jeg synes det er lettest å bare fortsette å leve med måten jeg er … mistenksom overfor ekstremer … som starter for meg i tonen i stemmene jeg hører og ser rundt meg.
Jeg sier alt dette for ikke å foreslå at andre bør være på samme måte som meg selv, men for å åpent innrømme hvor jeg er som en person som også blir levd av disse arketypiske kreftene... eller som noen som har deltagelse sammen med dem.
Bønn:Hvilken hellig tredjedel vil dukke opp fra spenningen i disse polaritetene? La oss leve for å se dagen, nåværende nå, nåværende da, nåtid igjen.