Men før jeg skjønte hvor støyen kom fra var alt jeg kunne tenke på Neptun/Merkur og ideen om at en ånd hadde fått gardinen til å falle. Noe fra hinsides...
Men før det fallende teppet vekket meg, et bokstavelig fall av et bokstavelig slør, drømte jeg klar om datterens øyne. Hver kveld før sengetid ser hun lenge inn i øynene mine. Så mater hun litt ... ruller hodet tilbake til mamma ... og ruller deretter hodet tilbake for å se på meg igjen. Jeg ser at hun ser meg og jeg ser meg selv i henne slik hun ser meg. Det er en av de mest stille og hellige opplevelsene jeg noen gang har hatt. I drømmen min spurte jeg hva som er innenfor eller bak sløret til øynene hennes? Hva ser vi i eller utenfor hverandres øyne når vi ser så nøye?
Så våknet jeg og søkte etter en Mercury/Neptun-ånd da det egentlig bare var den samme gamle strekkstangen som falt av igjen. En enkel gardin som faller ned på det enkle gulvet. Ingen ånd. Den stangen ser alltid ut til å skli når temperaturen endres drastisk.
Da jeg la meg ned igjen hadde jeg et øyeblikk av klarhet...som om jeg så gjennom og ved hjelp av et stille lys...det er ingenting bak eller inne. Det er ingen ånd eller spøkelse i maskinen. Bare ånden ved hjelp av hvilken lys undrer seg over lys.
Nå får jeg ikke sove...eller rettere sagt er jeg bare halvvåken...men jeg føler meg sett...virkelig sett...som av en million små lys... og jeg forestiller meg at Merkur og Neptun i Fiskene også ser inn i hverandres øyne halvt våkne og halvt i søvne ... aldri mangler noe utenfor eller i hverandre.