La oss se igjen i dag på Sol/Neptun-konjunksjonen.
I morges besøkte jeg Jobs bok på nytt, og noen få avsnitt skilte seg ut som spesielt relevante gitt både Sol/Neptun-konjunksjonen og den enorme mengden dysterhet og undergang jeg har sett angående presidentvalget i facebook-feeden min (mest rundt Donald Trump). Den mest tilbakevendende uttalelsen jeg leser er omtrent slik:"Vi skal endelig få det som kommer til oss hvis vi velger Trump, eller så og så, som president."
Tilfeldig i morges befant jeg meg midt i diskusjonen i Jobs bok der Jobs venner prøver å overbevise ham om at grunnen til at han har opplevd så mye ulykke er på grunn av hans personlige synder. De forteller ham egentlig at han ikke er åndelig ren nok og at han blir straffet av Gud for sine synder. Job irettesetter vennene sine og foreslår at hvis de ble undersøkt, ville ikke Gud finne noe mindre feil, og likevel har de ikke mistet det Job har mistet.
En av de dypere lærdommene i Jobs bok er derfor knyttet til at vi ikke vet de eksakte årsakene til våre ulykker. Hvor mye mindre kan vi kjenne dem sosialt når vi så ofte blir forvirret over deres personlig tilstedeværelse? Er det ikke helt klart at umoralske og egoistiske mennesker ofte blir sterkt belønnet i denne verden mens gode mennesker lider? Så hvor mye fortjener egentlig ordet «fortjener»?
Og uansett, ordet fortjener betyr faktisk noe sånt som "å tjene fullstendig" eller "å ha rett på grunn av god service." Uansett er tjeneste kjernen i ordet «fortjene», og selve tjenesten betyr «å arbeide», så vel som «en feiring av offentlig tilbedelse», «hyllest» og «en hjelpsom handling». Ordet tjeneste er også mer illevarslende forbundet med slaveri og slaveri.
Sol/Neptun-konjunksjonen bringer på samme måte tankene til temaer som martyrdød, lidende tjenere, ofre, forløsere, skyld og skyld.
Vi bør derfor være oppmerksomme på følgende temaer:
* Å gjøre noen til en forløser eller frelser
* Å skylde på tap eller ulykke på noen eller noe spesielt, oss selv inkludert
* Å tenke at vår lidelse eller tjeneste gir rett oss til noe
* Å tenke at en persons feil eller mangler gjør dem ufortjent eller genererer straff eller dårlige resultater
* Å tenke at selvkorreksjon eller forbedret atferd gir oss rett til noe tilbake
* Å tenke at religiøse eller åndelig hengivenhet er bare ekte hvis det gjøres uten å klage, tilbakeslag eller slite
Alle disse temaene kan gjenspeile den personlige kampen vi har, som mennesker, for å forstå universets enorme omfang og vår ubetydelighet i det. Vi dikter opp historier som forherliger eller rettferdiggjør våre handlinger, vår lykke og ulykke, og likevel er dette alle vrangforestillinger i den grad alle ting er mål i seg selv, som bølger og lysstråler, som stiger opp og samtidig forsvinner i det glitrende kosmiske hav.
Og likevel...det gjenstår et stort paradoks. For når livene våre ligner denne ubetydeligheten, som en pågående liturgisk dans, flyter alt over av mening, med nåde, av skjønnhet og med en sannhet som overskrider den endeløse fyllingen eller tømmingen, det fortjente eller ufortjente. Og for meg er dette kjernen i ordet "service". Å vie livene våre med dette paradokset er en tjenestehandling i den grad vi er mer i stand til å hjelpe de som er fiksert på rattet av fortjent og ufortjent. Det er ingen "jeg fortalte deg det," eller "når vi kommer," bare det samme ivareta arbeidet, og frigjøring av fortjener.
Til dette er vi ironisk nok bundet i åk, lenket av kjærlighet til frigjøringshandlingen. Og det er greit for oss å glede oss over dette eller å lide dets byrde, og noen ganger begge deler samtidig. Vi er mennesker, og våre sinn og kropper vil forgå, like sikkert som vi ikke er ansvarlige for tidens gang, for dens begynnelse eller slutt.
Så når det kommer til det politiske kappløpet, og til mange andre ulykker som skjer rundt om i verden akkurat nå, er disse tingene jeg har blitt minnet på i bønn, slik at jeg ikke ikke bli feid inn i raseriet og forbannelsen av fortjent og ufortjent.
På slutten av Jobs bok, etter at Job har vært lojal mot Gud til tross for at han ikke vet hvorfor så mange dårlige ting har skjedd, og heller ikke faller inn i egoet fellen av å påta seg totalt ansvar for alle de smertefulle tingene som har skjedd (som om resultatet av hans synder), sammenligner Gud seg selv med et gigantisk sjøboende monster og bruker bildene av enorm havkraft for å sette alle påstandene om hva vi " fortjener.»
Bønn:
“Se på behemothen…som jeg laget sammen med deg…
under lotusplantene ligger han, gjemt blant sivet i myra.
Lotusene skjul ham i deres skygge; poplene ved bekken omgir ham. Når elven raser, er han ikke skremt; han er trygg, selv om Jordan fosser mot munnen hans. Kan du stikke en snor gjennom nesen hans eller stikke hull i kjeven hans med en krok? Vil han fortsette å be deg om nåde? Vil han snakke til deg med milde ord? Vil han inngå en avtale med deg om at du skal ta ham som din slave for livet? Kan du fylle hodet hans med harpuner eller fiskespyd? Hvis du legger en hånd på ham, vil du huske kampen og aldri gjøre det igjen! Ethvert håp om å undertrykke ham er falskt; bare synet av ham er overveldende. Ingen er hissig nok til å vekke ham. Hvem kan da stå imot meg? Hvem har et krav mot meg som jeg må betale? ...Ingenting på jorden er hans like – en skapning uten frykt. Han ser ned på alle som er hovmodige; han er konge over alle som er stolte.»
Jobb:41