En oppfølgingsnotat om gravitasjonsbølgeinnlegget fra i går. Oppdagelsen ble gjort den 14. september, mens Jupiter beveget seg til en grad av nøyaktig opposisjon til Neptun. Mitt daglige horoskops spådom om en viktig vitenskapelig oppdagelse rundt denne transitt fant sted 11. september, bare noen dager tidligere. Jeg ble forelsket i astrologi på nytt da jeg oppdaget denne tilleggsdetaljen i går kveld (uten å ha hørt at oppdagelsen var gjort tidligere, men ventet på å bli bekreftet!). Astrologi er virkelig magisk!
I mellomtiden spurte noen meg i går som svar på innlegget mitt:"Så hva er svaret ditt på "hvorfor?" til denne oppdagelsen? Et rettferdig spørsmål. Det er ikke nok å påpeke hva som er galt med noe. Innlegget mitt i går foreslo at vi trenger en større åndelig fantasi når oppdagelser som dette gjøres, slik at vi ikke bare sier "hvordan" noe fungerer, men vi også spekulerer om "hvorfor", som kan ta oss inn i dypere fantasifull, åndelig eller filosofisk territorium. Som svar på det spørsmålet skrev jeg dette i går:«Jeg liker å tenke på en 1,3 milliarder år gammel begivenhet fra fortiden som bølger gjennom stoffet av tid og rom, og endrer våre ideer om selve virkeligheten, som en refleksjon av ideen om at kosmos er en utstråling av en skaper/guddom hvis originale og evige skapende handling/natur ekko på samme måte over tid og rom, og inviterer oss til å forstå eller kjenne skaperen mer intimt, som en skaper som er både i tid og uten. Som Platon sa, "Tiden er evighetens bevegelige bilde."
For meg er metaforer ikke bare metaforer, de er sjelmat. Metafor er fantasi. Metafor er bilde. Metafor er sjel. Metaforen er hvorfor og svarene på hvorfor som kommer fra hver hendelse når den både stiger og samtidig forsvinner, beveger seg som bølger gjennom tidens struktur. Og hver gang vi stiller universet et spørsmål om dets natur, om vår egen natur, er spørsmålet et uttrykk for en 13,7 milliarder år gammel hendelse, en tidevannsbølge, som bølger gjennom tiden og svarer seg selv fremover mens den ser tilbake:en skapt universet som svarene på sine egne spørsmål.
Mer. Bønner er som musikk. De snakker til oss som vi snakker dem. De synger til oss akkurat fordi vi synger dem. Denne gravitasjonsbølgen er et kall og svarsang fra en 1,3 milliarder år gammel bønn. Så det er viktig at vår respons er ting som tilbedelse, bønn og sang. Vi ser ikke bare for oss at det er mer enn en fysisk begivenhet, som Beakmans verden med en malt hjørnegitar for barn. I stedet lytter vi og reagerer, som fugler som roper frem og tilbake i en skog. Vår instinktive respons er den bønnfulle responsen, hvis vi bare tar oss tid, riktig tid, til å lytte til en hendelse som er 1,3 milliarder år gammel, men bare noen få sekunder lang. Så ørene våre må lytte annerledes. Hjertet vårt må lytte annerledes. Og vår respons må være responsen til en skapelse som var der da og er her nå også. All bønn er et svar på noe som først kaller oss, og vårt svar er vår deltakelse i naturen til det som kom først, det som kommer sist, og det som lever gjennom denne foreningen utover tid.
Bønn:Be oss