CS Lewis skrev en gang:"Det er tolkens hovedoppgave å starte analyser og la dem være uferdige."
Heraclitus skrev:"Naturen elsker å gjemme seg."
Lao Tzu skrev:"Måten som kan navngis er ikke måten."
Og James Hillman skrev:"Sjelen er uoppdaget, selv om den er utforsket for alltid, til en dybde utenfor rapporten."
I Reisen til Dawn Treader møter barna en snakkende stjerne. Skeptisk Eustace sier:"I vår verden er en stjerne en enorm ball av brennende gass." Stjernen svarer:"Selv i din verden, min sønn, er det ikke det en stjerne er, men bare det den er laget av."
Vi tenker noen ganger på at dette mysteriet har med sinnets grenser å gjøre. Men setter ikke det mystikk i sinnets tjeneste, som om vi alle har en lett tilgjengelig, bunnlinje:«Vel, noen ting kan bare ikke sis. Alt er så mystisk uansett!»
Jeg er ikke så sikker på at dette er den beste måten å bruke ordet på … utelater det ikke det faktum at mystikk ikke bare er et konsept vi bruker for å kommunisere vår mangel av intellektuell forståelse? Er ikke mysteriet en kvinne med kappe som går med en stjerneklar hodeplagg, månetøfler og solkrone? Er ikke mystikk slik noe føles? Er ikke mystikk måten vi vet på noe vi ikke vet? Den håndgripelige følelsen som følger med usigelig hellighet?
Er ikke mysterium noe hvis konturer sier ting til oss..selv om de er nedtonede eller ikke kan gjentas...mysterium er ikke en tom plassholder, en blindvei eller en hvit overgi flagg. Jeg vil ikke ha noe av det!
Jeg ser mystikk som Guds kroppsspråk. Et subtilt språk som snakker mer og mer jo mer vi velger å se forbi det synlige, høre forbi det hørbare og berøre med hjertehender.
Bønn:Venus, Månen, Neptun ... må mysteriet få oss til å føle oss bra.