I kveld vil månen forenes med solen i siste grad og siste minutt av siste grad av Vannmannen, og da vil begge planetene bevege seg sammen til Fiskenes tegn. Et veldig magisk nymåneøyeblikk å vurdere for dagens horoskop.
Hver ti grader av dyrekretsen, totalt 36, har et unikt «ansikt». Tradisjonelt ble de første ti gradene, eller det første "ansiktet", av Fiskene styrt av Saturn. Saturns sted for "glede" var også tradisjonelt plassert i det 12. huset (huset "styrt" av Fiskene). Ofte vil du høre astrologer si at Saturn har et spesielt forhold til det 12. huset eller til Fiskene fordi Saturn liker ting som fengsler og asyler og isolasjon og lidelse, osv., men med litt mer nøye refleksjon og litt mindre "balefulness" kan vi se at det er mye mer som skjer med denne betegnelsen.
I går kveld i en av timene mine diskuterte vi Saturn/Neptun-forbindelsen ved å se på flere linjer fra et Mary Oliver-dikt min kone nylig delte i en nyhetsbrev fra vårt yogastudio. I diktet «Bone» skriver Oliver:«Ved siden av meg/ åpnet og lukket det grå havet bølgedørene sine,/ utfoldet seg om og om igjen/ dets latterliggjørende brøl;/ jeg så, men jeg kunne ikke se noe/ gjennom dens mørkstrikkede gjenskinn;/ ennå vet vi ikke alle, den gyldne sanden/ er der på bunnen,/ selv om øynene våre aldri har sett den,/ og hendene våre aldri kan fange den/for at vi ikke skulle sile den ned /i brøker, og fakta/sikkerheter/og hva sjelen er, også/jeg tror jeg aldri helt vil vite det.»
Poetens øye er omtrent som Saturn/Neptun-firkanten som intensiveres i himmelen akkurat nå, og omtrent som det første Saturnine-ansiktet til Fiskene som vår nye måne legemliggjør denne kvelden. Poeten ser formene (Saturn) til det evige (Neptun). Poeten kjenner (Saturn) det ukjente (Neptun). Selv om sjelens særegne karakter, dens form og form, gjenspeiles av evighetens tilstedeværelse, som Oliver sier, "er den gylne sanden der på bunnen."
Som Saturn er en planet av negasjon og grenser, av ordene «ikke dette, ikke det», blir det ofte beskyldt for å være en begrenser i stedet for å gis anerkjennelse som en hjelpsom definerer eller formgiver. Så ingen steder er Saturn mer nødvendig, mer ironisk innebygd, enn i de første grader av Fiskene...som det gylne sandgulvet vi ikke kan se under det enorme havet, har evigheten mange ansikter. Det formløse presenterer seg for oss i detaljer:soloppgangen og de ensomme vindene, de små flammene holdt i hemmelige ovner, diktets sølvsmidde ord, og hunden som sover i solflekken. Saturn fungerer som et usynlig medium for ekstasen og mystikken i kosmos, «i sin helhet» (Neptun).
Ordet «hele» betyr «ubrutt» eller «i takt». Og likevel, igjen, denne ubruttheten krever det avbrutte. Det er viktig å fremheve dette på nytt fordi det er så lett å sette form og ansikt i «den lavere tjeneste» til den «høyere evige». Det er en flerårig villblomstfristelse å idolisere Neptun og skape en sentimentalitetskult rundt forrangen eller "førsteheten" til det formløse eller fantasifulle. Saturn kan dermed subtilt dominere Neptun i deres uunngåelige far/sønn-dynamikk. Jo mer spesifikt, jo mer fiksert, jo mer polariserte vi blir om «hva som går utover motsetningene» eller, «hva som går utover formen» eller «det som overskrider grenser», jo mer saturnisk blir Neptun vår. På samme måte i våre liv, når vi blir altfor identifisert med ord som «fantasi» eller «ånd» eller «gud» eller «skjønnhet» eller «kjærlighet», forkalkes ordene og Neptun blir underordnet Saturns skyggefulle innsnevringer og kontrollregimer.
Hver dag i karrieren hennes ville Mary Oliver stå opp med solen, den 12. hustiden på dagen, og hun ville finne de spesielle navnene som ble gitt til de formløse. Først her, nå der, noe hun har beskrevet som «hengiven oppmerksomhet». Ordet "oppmerksomhet" betyr faktisk "å vente på" eller "å strekke seg mot." Oliver var en Jomfru med Sol/Venus og Neptun trippel sammen i Jomfruen, men også overfor Saturn i Fiskene. Olivers håndverk kan beskrives som en omhyggelig, jordnær forvalter av det formløse og dets rekkevidde, et bilde av Saturn som tar sin glede ved å vente på og bli ventet på, den evige. Som herskeren over «gullalderen» (som igjen påkaller Olivers gylne sand under havet), sier Saturns form som gir relasjoner, dens rekkefølge og avgrensning, «alle ting på rett plass». Evighetens hellighet. Som Oliver skrev på samme måte i det berømte diktet sitt, "Villgjess," "verden byr seg til fantasien din,/kaller til deg som villgjess, hard og spennende/om og om igjen kunngjør din plass/i familien av ting."
Ved å ivareta det formløse befinner vi oss ikke bare «i sentimental tjeneste» for det transcendentes forrang, med andre ord, men snarere oppdager vi en subtil gjensidighet, formen og karakteriserte sjelfullheten vi er gitt av det som passer på oss når vi forblir oppmerksomme. Her er igjen det første og paradoksalt nok saturniske ansiktet til Fiskene; ansiktet til kveldens nymåne.
Så alt dette er flott, men praktisk talt, kjære gud praktisk talt!, hva betyr dette for meg?!
Her er en noen forslag eller søknader for vår nye måne i kveld:
* Hvor er det noe som overvelder deg akkurat nå? Hvor føler du deg fullstendig overveldet av en følelse eller tilstedeværelse eller motiv eller noe som bare ikke vil bevege seg? I stedet for å bli frustrert over det, kan du passe på det? Begynn å se dens form og størrelse. Begynn å se det som en ting i seg selv, snarere enn en følelse eller et problem eller noe som kun handler om deg selv? Noen ganger ved å la en overveldelse bli en egen form, kan vi begynne å engasjere den i en poetisk dialog, se hva den vil, se om det er en gud i problemet, og til og med begynne å se dens skjønnhet..hva er dette problemet å tilby meg?
* Hvor blir du bedt om å gi mer av deg selv i andakt? Hvilket område av livet ditt krever mer omsorg og oppmerksomhet? Bruker du din beste energi, de ferskeste delene av deg selv på de bitene av evigheten som strekker seg mot deg, som lengter etter deg, akkurat nå? Hvorfor holder vi oss fra noe som lengter etter oss? Å vente på det som venter på oss...dette bringer en dypere sjel.
* Hvor ser vi den groteske formen til noe vi har gitt for mye
av oppmerksomheten vår til? Hvis det som ivaretar oss er det vi ser på, er vi da klare til å se monsteret i speilet? Er det virkelig et monster? Vil vi fortsette å gi vår oppmerksomhet til denne formen som former oss?
* I hvilket område av livene våre blir noe helt nytt født? Hvilke altfor rigide ideer eller strukturer har vi på plass som hindrer oss i å gi form eller form til dette nye livet? Hva er vi mest redde for som holder oppmerksomheten vår distrahert? Vi må se nøye … fordi frykten vår ofte maskerer seg i høye ideer om sannhet og kjærlighet og skjønnhet og prioriteringer og moral … kraftord i stedet for levende ord.
For en vakker nymåne vi har å ser frem til denne kvelden. Måtte vi alle nyte dens skjønnhet!
Bønn:Hjelp meg å vente på det som venter på meg...
Bilde fra elizgarcia, på creative commons bildelisensiering